Vel, livet er fortsatt som vanlig, ingen ting spesielt har skjedd. Eller kanskje ikke? Akkurat nå føler jeg både utrolig sliten og veldig stolt. I går var den første natten jeg alene tok ansvar av lille gutten siden han var født.

I går leverte og hentet jeg ham til og fra barnehagen, laget mat, lekte sammen, dusjet ham, la ham, stod opp når han våknet i natt. Og i dag smurte jeg matpakka til ham, kledd ham og leverte ham til barnehagen. Og så var det henting og matlaging, fram til at DH kom hjem rett før lille gutten skulle dusje. Disse i tillegg til vanlig jobbing om dagen. Det betyr kanskje ikke veldig mye for mange andre mødre som gjør alt disse hver dag. Men det er en stor fremgang for meg personlig.

For ca. halvt år siden måtte mannen kom hjem tidlig hver dag slik at vi alle sammen kunne spise sammen. Jeg orket ikke å spise middag med min egen sønn alene. Jeg hadde så mye angst, så mange katastrofetanker at jeg følte meg redd, energiløse og hvert sekund med barnet alene føltes grusomt. For tre måneder siden var jeg helt avhengig av at mannen min skulle være til stede når lille gutten skal dusje. Litt etter litt startet jeg å trene meg selv for å bli en bedre mor, og leve med bekymringer men ikke la dem lamme meg å fungere.

Jeg har alltid synes det er egoistisk til å få barn, men det har tatt tid til å innrømme at jeg også er en egoistisk person. Jeg fødte et barn. Men idet barnet var født ble jeg ikke en mor. Det har tatt lang tid for meg å innrømme at jeg aldri vil kunne komme tilbake til de gamle dagene, til den lille tryggheten jeg hadde brukt så lang tid til å bygge opp.

Alt om dette med å være foreldre er å gi trygghet videre til et annet menneske, slik at kjærlighet og håp kan overleve alder. Men noen dager er mørke tankene så mørke at jeg føler meg spist opp levende av dem, og at mitt liv var godt som død. Hvordan kan jeg noen ganger greie dette med å være mor?

Jeg får hjelp og støtt. Jeg går på profesjonelle behandlinger og veiledninger. De hjelper mye. Jeg har familie som forstår og stiller opp. Jeg har arbeidsgiver som støtter meg. Jeg fikk aldri spørsmål om hvorfor jeg ikke bare kunne være som de andre "normale" mødre, selv om jeg stiller dette spørsmålet til meg selv helle tiden.

Jeg hadde en rotete barndom. Der ligger svarene. Men nå handler det ikke om bare meg selv lenge. Fordi jeg er ikke alene lenger, eller, for å si det riktig, jeg kan velge å ikke være alene, fordi jeg har født et barn. Han er min familie.

Jeg elsker min sønn, men jeg kan ikke elske ham uten å være hans mor. Jeg er en egoistisk person, men jeg vil ikke være en egoistisk mor. Jeg er i gang å lære å bli en mor, å leve med utryggheten, å la ham leve sitt liv. Slik at vi begge vil bli lykkelige. Jeg vet at vi vil bli det. Jeg er på vei. Veien dit trenger ikke å være tåre-fri.