Jeg vil fortelle en ting. En ting som skjedde i min barndom, når jeg først begynte på barneskole, 6 år, cirka. Det var rundt 1986 eller 1987. Jeg bodde med min tante, sammen med hennes mann og datter som er 8 år eldre enn meg. Jeg gikk på barneskole hver dag men kom tilbake til tantes leilighet hver lunsj for lunsj og middagslur. Min kusine, som da var i ungdomsskole, gjorde det
sammen som meg hver dag.
Noen ganger tok vi ikke middagslur. Noen ganger var jeg ute og gravde maurtuene under piletrærne rett ved siden av leiligheten til tanta. Noen ganger lekte jeg med vår lille kylling og salamander. Vi hadde en liten kylling og to salamandere den gangen, men det blir en annen fortelling en annen gang. Denne gangen handler det om en mann, og en ape.
I Kina 1987 var det åtte år etter den økonomiske reformen som startet ett år før jeg var født. Så mange hadde begynt å oppleve litt bedre økonomi. Jeg har strengt talt aldri opplevd fattigdom, men jeg hadde sett den. Og det er den dagen.
Den dagen skulle kusinen min og jeg ta en lur etter lunsj, men vi hørte noen banket på en gong. Det pleide å betyr at det har kommet en gateartist. Vi løpet ut av leiligheten og så at det allerede var en liten gruppe mennesker ute. De dannet en ring. I midten skjedde det noe.
Jeg var kort, så jeg kunne stå helt foran. Foran meg var en man, og en ape. Manen hadde mørk rød hud. Den typen fargen mange nordmenn vil betale solarium for. Han kledde seg dårlig, med en mørk blå jakke som var så skitten at den ble skinnende svart rundt ermene. Han hadde også litt skjegg. Apen hans hadde et rødt slips, eller kanskje var det bare et rødt bombullsjerf, rundt halsen. De hadde også ei kiste hvor de hadde diverse ting. Jeg husker det var en trompet, en gong, masse fargerike tau, en sverd.
Manen fortalte. Han kalte alle som stod rundt ham "storesøstre og brødre". Han sa at han ikke var flink. Han sa han ville vise oss litt triks. Hvis vi syntes han var flik, og syntes synd på ham, så kan vi gi ham litt "hjelp", sa han. Manen og apen hans viste oss mange triks. Hver gang kastet folk rundt oss litt mynter til ham, så ville apen hans komme og plukke opp myntene fra bakken. Min kusine og jeg stod der. Vi hadde ikke mynter med oss.
Så sa mannen at han hadde et siste triks som han ville vise fram, og han satte stor pris for all "hjelp". Han tok sverdet. Det var et langt sverd. Jeg hadde aldri sett et sverd i mitt liv før, og det måtte være et ekte sverd. Mannen tok av jakken sin. Han løftet opp hodet, løftet opp sverdet, med spissen ned lot han det gli ned i halsen. Han laget små, rare lyder. Jeg trodde ikke han hadde det bra. Folk rundt oss begynte å kaste mynter til ham. Noen kastet også sedler. Kusinen hvisket til meg "Fort! Gå opp og hente litt penger!" Jeg løp opp, tømte min sparegris og hennes. Det var så mange mynter at jeg ikke greide å holde dem håndfulle. Jeg fant en plastpose. Den var gjennomsiktig. Den var halvfull med alle myntene våre.
Da jeg løp ned til dem var mannen fortsatt der, med sverdet inni halsen fortsatt. Apen hans gikk rundt for å samle pengene. Jeg viste pengene til kusinen min. "Så mye!" sa hun. Hun tok litt fra posen. Vi ventet på apen til å komme til oss. Jeg hadde så lyst til å gi en mynt til apen. Jeg hadde aldri gitt noe til en ape før. Så begynte mannen å lage lyd, en lyd som hørte ut som han gråt, eller kanskje sa han noe. Han hadde fortsatt et sverd i halsen. Han holdt det med en hånd. Den andre gikk ned i lommen i buksa, og så tok han ut en liten lapp, en bitte liten lapp som jeg ikke viste hva var. Han viste den rundt til folket rundt oss, fra venstre til høye, høye til venstre, igjen. Igjen. Han så ut som han hadde vondt. Jeg viste ikke hva han ville ha. Noen begynte å dra. Manen hadde fortsatt sverdet i halsen. Han viste lappen rundt. Han hadde svette på ansiktet. Han ventet, skjelvet, viste lappen rundt igjen, laget kvelende lyder, var det "hjelp meg" og "vær så snill" som han sa?
Apen hans gikk rundt og rundt og rundt til den siste gikk. Vi var den siste. Det var bare mynter apen fikk.
Tre år senere fikk jeg vite hva den lappen betydde da min tante ga meg en når jeg skulle på min første tur ute av universitet. Den så akkurat ut som lappen mannen viste fram, og den han ville få flere av. Den var et matstempel for hvetemel, som vises i bildet. I Kina den tiden var det planstyrt økonomi. Mange produkter var rasjonerte. Det var ikke nok bare med penger for å kunne kjøpe avlinger, kjøtt, soyaprodukter (dvs. olje, soyasaus og tofu), stoff, bomull, osv. Man må ha slike rasjoneringsmerker i tillegg. Dette betyr i praksis at man kan sulte selv om man hadde penger. Ironisk nok var mange av de som sultet og trengte rasjoneringsmerker bønder, de som dykket maten til byfolk. Det var bare byfolk som hadde rett til å få rasjoneringsmerker. Samtidig var det planlagt økonomi. Mange bønder fikk ikke lov til å beholde nok mat til seg selv når hvor mye de måtte levere til myndighetene var bestemt av myndighetene.
Jeg har tenkt på mannen og apen hans mye. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på dem så mye. Jeg kjenner ikke dem. De kom bare den dagen, så var de borte. Så fortsatte min middagslur dagen etter, og lenge etterpå. Men jeg husker hvor vondt han hadde det, hans mørkerøde ansikt, hans arm strukket ut med en liten lapp, til venstre og høyre... for 250 gram hvetemel puttet manen et sverd i halsen sin. I mange år etterpå sa kusinen min til meg at mannen måtte ha et falsk sverd, eller et med noe triks for å lure oss. Jeg gidder ikke tenke på om han lurte oss, eller om han ville det. Han ville ha en liten lapp for noe mel. Jeg håpet jeg kunne forstått hva han villet, hva den lille lappen var, hvorfor han ikke kunne få det selv, hvorfor han måtte putte et sverd i kroppen sin for å tigge for en liten lapp. Hans utilstrekkelighet var ekte, så ekte at det smittet meg den gangen, og fortsatt i dag.
