Monday, November 26, 2012

Sara's scarf


Off the needles today I got this pink scarf, made for Sara. I am pretty sure that her parents do not read my blog, and she is way too young to understand what I am writting here, so I think it is fine that I post her Christmas gifts here.

The pattern is free, from Drops Design: http://www.garnstudio.com/lang/no/visoppskrift.php?d_nr=b14&d_id=16&lang=no. I made I little change at the end. The pattern calls for plain decreasing when you knit till the satisfying length. I want the scarf to be symmetrical, and looks like two "hearts" overlapping each other when the scarf is taken on, so I simply follow the same way in knitting the first "heart". I put every other stitch onto a cable needle, and knit the remaining till ca. 5 cm, then I knit the same length of the picked out stitches. Then I combine the two sets of stitches together, picking one stitch from each needle in turns at a time. When I have all stitches on one needle, I decreased, instead knitting increasingly, till there are 4 stitches left. I then cast off.

I am now going to knit the tusen hjertelige hat for her, the one I blogged in the last post. Ove just selected the colors.


Monday, November 19, 2012

En tusen hjertelig lue


Jeg designed lua i forbindelse med en gave til en lille jente som står nært til hjertet mitt. Her ser du min sønn som modeller lua. Jeg skal strikke en til på rose, og med oppskrift skrevet ned.


Friday, September 07, 2012

A weekend plan?


002, originally uploaded by Ove and Lucia.

It's weekend again! Maybe I can finish this toy this weekend?

Sunday, September 02, 2012

Forest trip


Forest trip, originally uploaded by Ove and Lucia.

It is September, so fall is officially coming. The weather is actually quite good today. No rain! Yeah!

We went to the small forest nearby. It is actually just behind H's kindergarten. Every Monday is "out-going" day. They usually go into the forest.

Anyway, we were there in the forest, picking up lots of treasure. We had wild mushroom for dinner, and the boy and I made this.

Monday, August 27, 2012

H's craft


005, originally uploaded by Ove and Lucia.

My son made this by the pins when I was sewing by his side. I think it is quite nice, but I am his mom, whatelse can I think :=P)

Thursday, August 16, 2012

Kitty



001, originally uploaded by Ove and Lucia.
I made this kitty out of an old sweater. The pattern is from Mimi Kirchner. I really love her blog.

Wednesday, August 15, 2012

H's sunflower


H's sunflower, originally uploaded by Ove and Lucia.

This spring we had time to plant some seeds together with my one year old, H. We seeded some beans and sunflowers. The beans were harvested and eaten long time ago. Now we have the sunflowers coming. :=)

Tuesday, August 14, 2012

Ravellenic Games 2012 London: 27 July - 12 August

I participated this year's Ravellenic Games, knitting a selv-challenging project as the Olympic Games went on. See, this is what I complished: An overall for H. I think it will suit him perfectly for fall/early winter, especially he naps outside and does not like to take quilt or blanket on.

The pattern is from Sandnes Tema 30 Klassikere 0-4. Sized for two year-old. Sandnes garn Sisu.

--------------------------------------
Jeg deltok Ravellenic Games i år. Det vil si at man strikker et utfordrende prosjekt i løpet av OL. Poenget er at man skal være fokusert og utfordre seg til å bli bedre, akkurat som OL. Jeg deltok også i 2008, men klarte ikke å gjennomføre mitt prosjekt. Men, denne gangen klarte jeg. Ser: en dress strikket i Sisu for min godgutt i Marius-mønster. Jeg er kjempe stolt. Og jeg faktisk for en gangs skyld gleder meg til høst, slik gutten kan bruke det :=)

Tuesday, March 13, 2012

Sverdslukeren


Jeg vil fortelle en ting. En ting som skjedde i min barndom, når jeg først begynte på barneskole, 6 år, cirka. Det var rundt 1986 eller 1987. Jeg bodde med min tante, sammen med hennes mann og datter som er 8 år eldre enn meg. Jeg gikk på barneskole hver dag men kom tilbake til tantes leilighet hver lunsj for lunsj og middagslur. Min kusine, som da var i ungdomsskole, gjorde det
sammen som meg hver dag.

Noen ganger tok vi ikke middagslur. Noen ganger var jeg ute og gravde maurtuene under piletrærne rett ved siden av leiligheten til tanta. Noen ganger lekte jeg med vår lille kylling og salamander. Vi hadde en liten kylling og to salamandere den gangen, men det blir en annen fortelling en annen gang. Denne gangen handler det om en mann, og en ape.

I Kina 1987 var det åtte år etter den økonomiske reformen som startet ett år før jeg var født. Så mange hadde begynt å oppleve litt bedre økonomi. Jeg har strengt talt aldri opplevd fattigdom, men jeg hadde sett den. Og det er den dagen.

Den dagen skulle kusinen min og jeg ta en lur etter lunsj, men vi hørte noen banket på en gong. Det pleide å betyr at det har kommet en gateartist. Vi løpet ut av leiligheten og så at det allerede var en liten gruppe mennesker ute. De dannet en ring. I midten skjedde det noe.

Jeg var kort, så jeg kunne stå helt foran. Foran meg var en man, og en ape. Manen hadde mørk rød hud. Den typen fargen mange nordmenn vil betale solarium for. Han kledde seg dårlig, med en mørk blå jakke som var så skitten at den ble skinnende svart rundt ermene. Han hadde også litt skjegg. Apen hans hadde et rødt slips, eller kanskje var det bare et rødt bombullsjerf, rundt halsen. De hadde også ei kiste hvor de hadde diverse ting. Jeg husker det var en trompet, en gong, masse fargerike tau, en sverd.

Manen fortalte. Han kalte alle som stod rundt ham "storesøstre og brødre". Han sa at han ikke var flink. Han sa han ville vise oss litt triks. Hvis vi syntes han var flik, og syntes synd på ham, så kan vi gi ham litt "hjelp", sa han. Manen og apen hans viste oss mange triks. Hver gang kastet folk rundt oss litt mynter til ham, så ville apen hans komme og plukke opp myntene fra bakken. Min kusine og jeg stod der. Vi hadde ikke mynter med oss.

Så sa mannen at han hadde et siste triks som han ville vise fram, og han satte stor pris for all "hjelp". Han tok sverdet. Det var et langt sverd. Jeg hadde aldri sett et sverd i mitt liv før, og det måtte være et ekte sverd. Mannen tok av jakken sin. Han løftet opp hodet, løftet opp sverdet, med spissen ned lot han det gli ned i halsen. Han laget små, rare lyder. Jeg trodde ikke han hadde det bra. Folk rundt oss begynte å kaste mynter til ham. Noen kastet også sedler. Kusinen hvisket til meg "Fort! Gå opp og hente litt penger!" Jeg løp opp, tømte min sparegris og hennes. Det var så mange mynter at jeg ikke greide å holde dem håndfulle. Jeg fant en plastpose. Den var gjennomsiktig. Den var halvfull med alle myntene våre.

Da jeg løp ned til dem var mannen fortsatt der, med sverdet inni halsen fortsatt. Apen hans gikk rundt for å samle pengene. Jeg viste pengene til kusinen min. "Så mye!" sa hun. Hun tok litt fra posen. Vi ventet på apen til å komme til oss. Jeg hadde så lyst til å gi en mynt til apen. Jeg hadde aldri gitt noe til en ape før. Så begynte mannen å lage lyd, en lyd som hørte ut som han gråt, eller kanskje sa han noe. Han hadde fortsatt et sverd i halsen. Han holdt det med en hånd. Den andre gikk ned i lommen i buksa, og så tok han ut en liten lapp, en bitte liten lapp som jeg ikke viste hva var. Han viste den rundt til folket rundt oss, fra venstre til høye, høye til venstre, igjen. Igjen. Han så ut som han hadde vondt. Jeg viste ikke hva han ville ha. Noen begynte å dra. Manen hadde fortsatt sverdet i halsen. Han viste lappen rundt. Han hadde svette på ansiktet. Han ventet, skjelvet, viste lappen rundt igjen, laget kvelende lyder, var det "hjelp meg" og "vær så snill" som han sa?

Apen hans gikk rundt og rundt og rundt til den siste gikk. Vi var den siste. Det var bare mynter apen fikk.

Tre år senere fikk jeg vite hva den lappen betydde da min tante ga meg en når jeg skulle på min første tur ute av universitet. Den så akkurat ut som lappen mannen viste fram, og den han ville få flere av. Den var et matstempel for hvetemel, som vises i bildet. I Kina den tiden var det planstyrt økonomi. Mange produkter var rasjonerte. Det var ikke nok bare med penger for å kunne kjøpe avlinger, kjøtt, soyaprodukter (dvs. olje, soyasaus og tofu), stoff, bomull, osv. Man må ha slike rasjoneringsmerker i tillegg. Dette betyr i praksis at man kan sulte selv om man hadde penger. Ironisk nok var mange av de som sultet og trengte rasjoneringsmerker bønder, de som dykket maten til byfolk. Det var bare byfolk som hadde rett til å få rasjoneringsmerker. Samtidig var det planlagt økonomi. Mange bønder fikk ikke lov til å beholde nok mat til seg selv når hvor mye de måtte levere til myndighetene var bestemt av myndighetene.

Jeg har tenkt på mannen og apen hans mye. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på dem så mye. Jeg kjenner ikke dem. De kom bare den dagen, så var de borte. Så fortsatte min middagslur dagen etter, og lenge etterpå. Men jeg husker hvor vondt han hadde det, hans mørkerøde ansikt, hans arm strukket ut med en liten lapp, til venstre og høyre... for 250 gram hvetemel puttet manen et sverd i halsen sin. I mange år etterpå sa kusinen min til meg at mannen måtte ha et falsk sverd, eller et med noe triks for å lure oss. Jeg gidder ikke tenke på om han lurte oss, eller om han ville det. Han ville ha en liten lapp for noe mel. Jeg håpet jeg kunne forstått hva han villet, hva den lille lappen var, hvorfor han ikke kunne få det selv, hvorfor han måtte putte et sverd i kroppen sin for å tigge for en liten lapp. Hans utilstrekkelighet var ekte, så ekte at det smittet meg den gangen, og fortsatt i dag.



Tuesday, March 06, 2012

Vel, livet er fortsatt som vanlig, ingen ting spesielt har skjedd. Eller kanskje ikke? Akkurat nå føler jeg både utrolig sliten og veldig stolt. I går var den første natten jeg alene tok ansvar av lille gutten siden han var født.


I går leverte og hentet jeg ham til og fra barnehagen, laget mat, lekte sammen, dusjet ham, la ham, stod opp når han våknet i natt. Og i dag smurte jeg matpakka til ham, kledd ham og leverte ham til barnehagen. Og så var det henting og matlaging, fram til at DH kom hjem rett før lille gutten skulle dusje. Disse i tillegg til vanlig jobbing om dagen. Det betyr kanskje ikke veldig mye for mange andre mødre som gjør alt disse hver dag. Men det er en stor fremgang for meg personlig.

For ca. halvt år siden måtte mannen kom hjem tidlig hver dag slik at vi alle sammen kunne spise sammen. Jeg orket ikke å spise middag med min egen sønn alene. Jeg hadde så mye angst, så mange katastrofetanker at jeg følte meg redd, energiløse og hvert sekund med barnet alene føltes grusomt. For tre måneder siden var jeg helt avhengig av at mannen min skulle være til stede når lille gutten skal dusje. Litt etter litt startet jeg å trene meg selv for å bli en bedre mor, og leve med bekymringer men ikke la dem lamme meg å fungere.

Jeg har alltid synes det er egoistisk til å få barn, men det har tatt tid til å innrømme at jeg også er en egoistisk person. Jeg fødte et barn. Men idet barnet var født ble jeg ikke en mor. Det har tatt lang tid for meg å innrømme at jeg aldri vil kunne komme tilbake til de gamle dagene, til den lille tryggheten jeg hadde brukt så lang tid til å bygge opp.

Alt om dette med å være foreldre er å gi trygghet videre til et annet menneske, slik at kjærlighet og håp kan overleve alder. Men noen dager er mørke tankene så mørke at jeg føler meg spist opp levende av dem, og at mitt liv var godt som død. Hvordan kan jeg noen ganger greie dette med å være mor?

Jeg får hjelp og støtt. Jeg går på profesjonelle behandlinger og veiledninger. De hjelper mye. Jeg har familie som forstår og stiller opp. Jeg har arbeidsgiver som støtter meg. Jeg fikk aldri spørsmål om hvorfor jeg ikke bare kunne være som de andre "normale" mødre, selv om jeg stiller dette spørsmålet til meg selv helle tiden.

Jeg hadde en rotete barndom. Der ligger svarene. Men nå handler det ikke om bare meg selv lenge. Fordi jeg er ikke alene lenger, eller, for å si det riktig, jeg kan velge å ikke være alene, fordi jeg har født et barn. Han er min familie.

Jeg elsker min sønn, men jeg kan ikke elske ham uten å være hans mor. Jeg er en egoistisk person, men jeg vil ikke være en egoistisk mor. Jeg er i gang å lære å bli en mor, å leve med utryggheten, å la ham leve sitt liv. Slik at vi begge vil bli lykkelige. Jeg vet at vi vil bli det. Jeg er på vei. Veien dit trenger ikke å være tåre-fri.